lørdag 11. oktober 2014

Eit forsvar for feilskriving


«Hva gikk gale med rettskrivingen?» spør BT på framsida 11.oktober. Den utdanna middelklassen går visst aldri lei av å spreie negative myter om den ulne kategorien «folk i dag» utan sjølv å vise til anna enn eiga magekjensle.

Avisframsida tar utgangspunkt i at språket er i forfall, og støtter oppunder denne sanninga på innsida av avisa ved å snakke med eit lite knippe norsklærarar og akademikarar. Eg har registrert at lister igjen er i vinden, og lanserer dermed mi eiga liste over fenomen som bekymrar meg meir enn om Edel frå Åstveit skriv «nyskjerrig» og «skulder pute»:

  1. At det tilsynelatande er greitt for landets fjerde største avis å påstå at folk flest skriv stadig dårligare utan å kunne dokumentere det
  2. At enkelte akademikarar og ekspertar fritt får komme med bombastiske påstandar om verdas tilstand utan å bli møtt med motførestillingar og kritiske spørsmål
  3. At språk og skriving for ofte vert framstilt som eit sett reglar framfor eit verkemiddel for så mange som mulig til å delta i samfunnet

For, som BT-Magasinet sjølv formidlar i ei knapp setning: Vi veit faktisk ikkje om dagens ungdom skriv dårligare enn før. Men i staden for å gjere ein utforskande sak ut av denne usikkerheita, hoppar avisa i jenka med det sjølverklærte finske språkgeniet Sanna Sarromaa og fyrer laus mot det språklige forfallet i Ibsen og Hamsuns heimland.

Korrekt rettskriving – slett vitskap
Alle teoriar om forfall har sjølvsagt ein historisk dimensjon - ein føreset altså at noko var betre før enn det er no. Det er freistande å tru at dette er ganske enkelt, men for BT og deira utvalte språkekspertar fungerer forfall tilsynelatande i eit synkront tidsvakuum. Ja, det finst sikkert mange som slit med å stave «interesse» og «tunnel» rett, og som til og med delar opp ord som burde ha vore skrive i eitt. Men kva grunnar skal vi ha til å tru at førekomsten av slike rettskrivingsfeil aukar?

Eg har heller ingen vitskaplige referansar på dette, men har hatt gleda av å lese mange gamle brev. For eit par år sidan brukte eg ein del tid på Bergen byarkiv for å lese gjennom hundrevis av innkommande brev til Haus kommune frå 1945-46, forfatta av vanlige bønder og funksjonærar (lang historie). Språkføringa var ikkje mitt hovudfokus, men det var vanskelig å ikkje legge merke til den utstrakte bruken av særskriving. Dagens språkdiskusjon får ofte dette til å framstå som eit nytt fenomen. Datagrunnlaget mitt er rett nok tynt, men stort nok til å fastslå at det er det verkelig ikkje.

Auka bruk av skriftlig kommunikasjon både i jobbsamanheng og i sosiale medie gjer at ein i dag har enkel tilgang på langt meir «folkelig skrift» enn før. Eg har enno til gode å lese tekstar frå i dag som innheld like mange formelle feil som den klare storparten av dei folkelige breva frå tida etter krigen. Nettopp den auka bruken av skriftspråk i formelle og uformelle samanhengar, gjer det langt meir sannsynlig at språkferdigheitene vert betre, ikkje dårligare. Igjen, grunnlaget er tynt, men om du likevel meiner at rettskrivinga er i forfall: Vis meg di guddommelige innsikt eller hald det for deg sjølv.

Det anarkistiske språket
Den mørkaste sida av denne reproduksjonen av vedtatte sanningar er likevel at det oser av klasse- og folkeforakt, slik også Håvard Nyhus påpeikte etter at Sarromaas fekk ause si vrede over den norske språktilstanden i VG. BT gjer seg med sine krigstypar om det anekdotiske språkforfallet til eit talerør for ein elitisme kor språkføring implisitt bør overlatast til dei som meistrar det heilt etter boka. Kva er det desse språkekspertane eigentlig ønskjer? Vil dei ha ein streng sentralnorm som i Frankrike, kor både språklig og politisk makt er sentrert i Paris? Vil dei ha ein norsk norm som liknar meir på den engelske, altså eit skriftspråk som ikkje vert påverka av korleis folk snakkar? Sjølv om det engelske talespråket har endra seg ein del gjennom dei siste århundra, flottar det engelske skriftspråket seg framleis med totalt utdaterte ordformar. Tenk til dømes på orda tough, though, thought, through og thorough, ord som vert skrive nesten likt, men uttala svært annleis. Om eliten skal få dominere språkutviklinga, er dette fort resultatet.

Eg jobbar ikkje sjølv med språkforskning, og heller ikkje spesielt med språk. Men eg er særs glad i den norske språksituasjonen. Den moderne norske språkhistoria er ei forteljing om utvikling av eit anarkistisk system, kor talespråket ligg til grunn for utviklinga av dynamiske skriftspråk som stadig vert tilpassa den verda folk lever i. Den ideologiske grunngjevinga for motkulturar – og etter kvart også for normgjevarar – som gjennom mange år har jobba for folkelige språknormar, er sjølvsagt at så mange som mulig skal kunne delta aktivt i samfunnet, og at ingen elite skal kunne ha monopol på språket og dermed også den politiske makta.

Dette gjeld spesielt for nynorsken, men etter kvart også for utviklinga i bokmål. Sarromaa seier til BT at norsk skriftspråk har enkle og føreseielige system, og derfor er lett å meistre. Det har ho heilt rett i, og det er veldig bra. Men dette er eit resultat av at folkelig tale (og skrift) har fått påverke skriftspråket i særskilt stor grad. Den store fridomen i korleis ein kan uttrykke seg på norsk er eit demokratisk gode som må forsvarast, så får akademiske pedantar heller rive seg i håret over folkets manglande respekt for restane av dativsform i det norske språket.

Ein viktig språkkamp
Eg har 99 problem, andre folks rettskrivingsfeil er ikkje eitt av dei. Det som er eit langt større problem i det norske språket, er korleis spesielt juristar både i privat og offentlig sektor får dominere viktige samfunnsområde med hjelpelaus skriving. Dei siste åra har eg måtte lese ein del brev frå advokatar og frå forvaltningsinstansar som er tilnærma umulig å forstå, sjølv med lengre utdanning innan språkfag.

Dette handlar ikkje om særskriving eller feil med doble konsonantar, men om tekniske formuleringar og tidvis total mangel på flyt. Problemet er sjølvsagt at dette reint faktisk hindrar folk i å forstå konsekvensane av offentlige vedtak som vert gjort, eller at ein som skal inn i ein rettsprosess ikkje forstår korleis ein kan ivareta sin eigne interesser. Ifølgje ei undersøking frå 2012 har over ein million nordmenn problem med å forstå det offentlige. DET er eitt av mine 99 problem.

Det er absolutt ikkje enkelt å forklare kompliserte saker på enkle måtar, men vi må i det minste kunne forvente at det vert prøvd. På akkurat dette området har Statens Vegvesen gjort ein god jobb med målretta forenkling og folkeliggjering av informasjon, mellom anna på deira nettsider. Dette har dei også spart over ein million kronar i porto på, og henvendingane er redusert med 40 prosent.

Heller enn å moralisere over den oppvaksende slekta si påståtte slette omgang med «og» og «å», burde språkdiskusjonen handle om korleis språket kan bli ENDÅ meir folkelig.

fredag 10. august 2012

Hvor viktige er egentlig fotballens TV-inntekter?

Jeg kan svare med en gang: TV-inntektenes betydning for norsk fotball er sterkt overdrevet. Er norsk fotball, med pressen selv som oppvigler, i ferd med å ofre sine viktigste støttespillere for småpenger?

At Branns bortekamp mot Odd Grenland i slutten av august ble flyttet fra søndag til fredag bare to uker før kamp, har på ny skapt hissige diskusjoner om TV-medias store makt over fotballens utvikling. Store overskrifter som "Milliardavtale for fotballen" og "Tjener fett på medieavtale" tegner et bilde av at det er TV-inntektene som bærer den moderne fotballen, mens publikumsinntekter blir stadig mindre viktig, en holdning som gjenspeiles i slike flyttinger. Tallene viser imidlertid noe annet.

NFFs inntekter
I 2011 var medieinntektene ifølge NFFs regnskap totalt 310 millioner. Av disse ble 193 millioner fordelt til klubbene i Eliteserien og 1.divisjon gjennom tre ulike potter: 10% digitalpott som fordeles ut fra trafikk på hjemmesider, 12% som fordeles ut fra spilletiden til unge talenter, og 68% som fordeles ut fra TV-tid og prestasjoner. Digitalpotten (31 mill) og utviklingspotten (37,2 mill) fordeles av bruttoinntektene, mens nettoinntektene blir fordelt 68/32 mellom klubbene (NTF) og NFF. Klubbenes 68-millionerspott utgjør dermed utregnet 124,8 millioner.

Forbundets regnskap viser imidlertid store (og til dels periodiserte) kostnader i forbindelse med anskaffelse av medieinntektene i form av provisjon, bonuser og driftskostnader. Både tolkningen av regnskapet og utregninger antyder at kostnadene er over 58 millioner for i fjor. For NFF utgjorde inntektene i 2011 etter utregningene dermed 59 millioner, etter kostnader og fordelinger. Dette utgjorde ca 13% av NFFs totale inntekter.*

Når tallene fremstilles relativt i forhold til totale inntekter, virker fokuset på TV-inntektenes betydning sterkt overdrevet. De som bidrar med 13% av forbundets inntekter har etter mitt syn en uforholdsmessig stor makt. Om vi også ser på klubbenes relative inntekter, kan det i enda større grad settes spørsmålstegn ved medieavtalens store begrensning for klubbenes muligheter til å spille etter et forutsigbart oppsett.

Publikum dobbelt så viktig
Publikumsundersøkelser viser at forutsigbarhet er den viktigste enkeltfaktoren for folk flest. For klubbene er det også svært viktig å kunne planlegge arrangementer for sine sponsorer og andre samarbeidspartnere. Likevel blir kamper stadig flyttet for å tilpasses medieinteressene, og kampene spredd utover flere dager. Øystein Holt og Jørgen Engebretsen viser imidlertid i sin nye masteroppgave fra NHH at medieinntektene utgjør en langt mindre andel av klubbenes inntekter enn hva man får inntrykk av gjennom presseoppslag. Illustrasjonen under viser fordelingen av inntektskilder for en gjennomsnittlig Tippeliga-klubb 06-10.


Holt og Engebretsen viser også at denne fordelingen også er ganske lik for store og små klubber. Brann sine regnskap for 2011 bidrar til å forsterke bildet av forholdet: TV-inntektene utgjorde her bare 9 av 110 millioner, altså rundt 8%. Arrangementsinntektene beløp seg til 33 millioner, eller 30%. Til sammenligning utgjør TV-inntekter i snitt rundt 20% av inntektene til danske klubber (og 51% for engelske klubber, men den sammenligningen er dårlig).

Publikumsinntektene er altså mer enn dobbelt så viktige som TV-inntektene for klubbene. Ikke bare har publikumstallene økt sammenlignet med første halvdel av 2000-tallet, klubbene har også tjent mer per tilskuer på kampdag. I relative tall er publikumsinntektene dessuten de mest stabile inntektene for klubbene. Klubbenes publikum er med andre ord ikke en skrumpende inntektskilde, slik man kan få inntrykk av, men en påle i fotballens økonomi.

Men sponsorene vil vel være på TV...?
...spør du kanskje. Sponsorinntekter er den klart største andelen av norske fotballklubbers inntekter, men disse ønsker i første rekke bredest mulig dekning, og er mindre interesserte i medieavtalens gevinst for NFF og klubbene i seg selv. Jaget etter å profittmaksimere den kommende TV-avtalen, isolert fra andre hensyn, har blant annet fått Nordea og flere forskere til å spå en kommende nedgang i sponsorinntektene på grunn av et mindre publikum på Canal+ sammenlignet med åpne kanaler.

"TV-makten dreper fotballen", har flere skreket i dag etter den meget seine flyttingen av Odd-Brann. Ja, og til hvilken pris? Tilsynelatende en lav en.


* Ifølge aktivitetsregnskapet utgjør medieinntekter 44% av forbundets inntekter, men alle medieinntekter regnskapsføres tydeligvis gjennom NFFs regnskap. Min utregning viser altså et prosenttall etter kostnader og fordelinger som er justert slik at brutto medieinntekt er trukket fra, og netto medieinntekt lagt inn. Med forbehold om lese- og regnefeil.

onsdag 25. juli 2012

Fotballklubber er faktisk ikke bedrifter

Charlotte Myrbråten skriver i Dagsavisen at det er problematisk at Kjetil Siem omtaler fotballen som «industri» og «produkt». «Fotballen er ikke en bedrift», skriver hun, og påpeker en del problemer som oppstår når bedriftstenkningen får råde på et felt som tradisjonelt er tuftet på andre verdier. Dette kan jeg lett slutte meg til, men det er ikke bare verdiene og språkbruken som er ulike i fotballen og i næringslivet; også økonomistyringen viser seg å være svært annerledes.

Som jeg har skrevet om før, mener jeg av mange grunner det er en utfordring for norsk fotball at samarbeidende aksjeselskap og investorer i praksis overtar den totale styringen av fotballklubber. I utgangspunktet skaper den særnorske dualmodellen et vanskelig møte mellom toppstyring og medlemsdemokrati, men også et møte mellom forskjellige relasjoner mellom inntekter og suksess.

Dynamiske inntekter – fastlåste kostnader
Fotballøkonomien er altså et virkemiddel for å oppnå sportslig suksess, og sportslig suksess genererer større inntekter. Kostnadssiden er imidlertid ikke avhengig av sportslige resultater, noe som skaper en vesensforskjell mellom klubbenes inntekter og kostnader. Studier viser likevel at kostnadssiden i så godt som alle tilfeller øker underveis i budsjettperiodene når inntektene ukalkulert øker. Sportslig suksess skaper dermed ikke bare økte inntekter, men også økte kostnader. Dette er mest av alt et resultat av et forventningspress som er unikt for idretten: indre og ytre forventning om å øke investeringer for å oppnå mer suksess.

Forskningen viser også at problemene oppstår når den sportslige suksessen er kortvarig, noe som er regelen snarere enn unntaket i norsk fotball. Mens inntektene fort går ned, er det svært vanskelig å kjapt kutte høye kostnader som er drevet opp under en kort sportslig opptur.

Den svenske bloggen Den osynliga handen viser at graden av konkurransejevnhet i ligaer økes når pengepremiene for sportslige resultater går opp. Dette er i motstrid til hva man kanskje skulle tenke seg. I et bedriftsmarked kunne en forvente at bonusinntekter som følge av gode resultater kunne gi langsiktige fortrinn som følge av investeringer. I fotballen ser det derimot ut til å være langt mindre stabilt forhold mellom investeringer og langsiktige resultater. Kan det faktisk være slik at økte inntekter kan gjøre det vanskeligere å prestere over tid?

En rar økonomi
Kristof Vogel – som også står bak Den osynliga handen - skriver i en annen artikkel at det i de store ligaene, hvor flere lag deltar i den ekstremt lukrative Mesterligaen, er 75% samsvar mellom personalkostnader og sportslig suksess. I Allsvenskan er samsvaret bare knappe 25%. Svensk fotball er ekstremt uforutsigbar, og ting tyder på at norsk fotball ligger et sted imellom disse punktene. Strømsgodsets suksess i 2012-sesongen viser uansett at suksess fortsatt kan oppnås uten store personalkostnader. Ildprøven står om de faktisk vinner serien: Vil de fortsette sin edruelige kostnadsstyring, eller vil også Godset gi etter for fristelsen det er å binde seg opp i kostnader som ikke reduseres i takt med de sportslige resultatene?

Med mindre inntektsforskjellene blir veldig store, er det med andre ord langt mindre samsvar mellom økte inntekter, investeringer og suksess i fotball enn hva man normalt skulle tro. Snarere ser regelen ut til å være at klubbene bare binder seg til langsiktige kostnader de ikke greier å håndtere når inntektene svinger andre veien.

Idretten er rar. Desto flere grunner er det til å frikoble tenkningen og retorikken rundt den fra næringslivslogikken. Ikke minst gir det grunn til å stille seg kritisk når investorer og næringslivsfolk uten inngående kunnskap om idrettens egenart på egen hånd overtar styringen over klubbene. Den norske dualmodellen skal i teorien sikre en balanse mellom idrettsverdier og brei medlemsstyring på den ene siden, og kapital på den andre. 


Når den andre verdenens logikk spiser seg stadig lengre innpå den første, er det ikke bare et demokratisk og prinsipielt, men også potensielt et økonomisk, problem. Idrettsøkonomi bør i langt større grad etableres som et selvstendig felt hvor alle vet at næringslivsbakgrunn ikke gir tilstrekkelig kompetanse. Idrettsøkonomien er ikke bare annerledes enn "realøkonomien"; den er også - om man skal tro Soccer Issue - bedre!

NB! Under den kommende medieavtalen vil sannsynligvis 50% av klubbenes andel av inntektene fordeles ut fra sportslige resultater, mot 25% i dag. I teorien vil det altså skape en enda jevnere og mer uforutsigbar serie.


NB 2! Vil også anbefale sterkt å lese Den osynliga handens siste blogg om "rike onkler", risikoinvesteringer og Financial Fair Play.

mandag 16. juli 2012

Eitt nytt sentrum, eller 19 gamle?

Gjesteskribent trykt i Bygdanytt 4.juli 2012:

Byråd Filip Rygg tenker høge tankar om å fylle igjen austsida av Arnavågen med masse frå Ulriken og bygge eit heilt nytt område for bustader og næring der det før var vatn. «Arna hadde vore tent med eit sentrum – ikkje berre eit senter», seier han til Bygdanytt. Ikkje overraskande er senterleiinga på Øyrane Torg positiv.

Ideen er spennande, og sentrumstenkninga har gode intensjonar for ei miljøvenleg og sosial utvikling av bygda, med jernbana som utgangspunkt. Men eg vil samstundes problematisere minst to av implikasjonane i dette: 1) Tanken om at Arna burde ha eitt sentrum (vi har jo allereie Ytre Arna, men eg skal la det poenget ligge akkurat no), og 2) tanken om at Arna burde ha eit heilt nytt bustadssentrum.

Den venta veksten i Bergen dei kommande åra stiller som kjent store krav til ei godt førebudd plan for utvikling av Arna. Dersom ambisjonen er å ikkje bli eit nytt Åsane, er fortetting det viktige nøkkelordet. Vi, som lokalsamfunn, bør imidlertid ikkje låse oss fast i at fortetting absolutt må skje på eit nytt område på Arnavågen. Stadsutvikling handlar sjølvsagt om korleis staden kan bli, men bør også skje med utgangspunkt i korleis staden er i dag.

Bergen Arkitekthøgskole har denne våren gitt ei stor gruppe studentar i oppgåve å lansere idear for utvikling av den vakre bygda aust for Ulriken. Eitt av dei 23 prosjekta tar utgangspunkt i ei «gløymt» ferdselsåre som har eksistert i 130 år, nemleg den gamle Vossebana. Langs traseen er det allereie i dag busetning, næring og arbeidsplassar, samstundes som det er stort potensiale for utbygging og næringsutvikling rundt mindre sentra som Espeland, Arnatveit og Tunes.

Ei gjenoppliving av bana i ny form kunne altså skapt fleire levande og sjølvstendige nærmiljø som kan vakse saman med eksisterande bustadsområder, slik ein ser skjer etter opninga av Bybanen. Arkitektstudentane held fram Havråtunet, med sin organiske og sjølvforsynande struktur, som eit førebilete for den vidare utviklinga av områda rundt stasjonane.

Ei revitalisering av både person- og godstrafikk på den gamle jernbana ville også opna mange moglegheiter for vidare vekst og utvikling for industrien som ligg langs traseen. Studentprosjektet teiknar opp ein ide som ville styrkt Arna sin identitet som togbydel, kor moderne, skinnegåande trafikk er bærebjelka i den økonomiske og befolkningsmessige veksten. Kanskje kunne fyllmassen frå utvidinga av Ulrikstunnelen blitt nytta til å lage dobbeltspor også frå Tunes til Haukeland?

Eit anna prosjekt foreslår å lage eit større sentrum på Storaneset. Samanlikna med eit sentrum på Øyrane, meiner studentane at ein vekst i Seimområdet vil vere nærare der folk bur i dag. Storaneset har nærleik til skule, idrettsanlegg og handel, og vil medføre ei styrking av dei tilboda som finst for folk som bur i området frå før. Området har dessutan betre soltilhøve og meir luftsirkulasjon samanlikna med Øyrane, kor lufta er meir stilleståande og utsett for lågtliggande svevestøv.

Det er sparka igang mange gode diskusjonar om korleis den uunngåelege veksten i Arna kan planleggast. At det har blitt ein open debatt med mange idear er først og fremst takka vere arkitektfirmaet Asplan Viak, som lanserte sine planar om fortetting i Indre Arna. Studentprosjekta frå Bergen Arkitekthøgskole presenterer litt andre prosjekt med alternativ for fortetting. Felles for den store Arna-interessa frå arkitektar og byutviklarar er at bygda har potensiale til å bli ein planlagt, fortetta og moderne stad.

Det er vanskeleg for meg som lekmann å vurdere realismen i dei ulike ideane, men det er viktig at freistinga det er å omfavne nybrottsarbeid i vill utbyggings- og utfyllingsrus ikkje overskygger andre gode løysingar. Eit nytt sentrum på Øyrane kan vere ei god løysing, men ordet «kan» må tydeleg understrekast. Ikkje minst må det tas høgde for at det faktisk bur ein heil del menneske i den langstrakte bygda allereie i dag, fordelt på 19 ulike klynger. Ein god plan for utvikling må tuftast på at det nye integrerast i det gamle.

Takk til Alexander Helle, Niklas Sebastian Alveberg og Henning Ribe

torsdag 3. mai 2012

Gjør noe med det!

Artikkel trykket i fanzinen "En fot i virkeligheten" april 2012:

Sportsklubben Brann er og skal være styrt av vanlige medlemmer. Det er derfor på tide at den bergenske sytingen byttes ut med et direkte engasjement i styringen av klubben.

En viktig del av den bergenske identiteten er knyttet til å elske og hate Sportsklubben Brann. Det litt forunderlige forholdet mellom klubben og byens innbyggere kommer ikke minst frem i typiske samtaler i familiebesøket, på jobben eller på internett når det går dårlig: «De kan aldri lykkes så lenge den der gjengen styrer klubben!» «De der jævla Brann, altså. Skjønner de ingenting?» Men hvem er egentlig «de» vi liker å passivt syte over? «VI é Brann!», synges det på hver kamp, og det er faktisk mer riktig enn de fleste er bevisste på. Slik er det ikke alle steder.


Avmektige supportere
Britiske FA har den siste tiden spilt fallitt overfor den frie pengemakten i kampen om fotballens sjel. I praksis har de sagt at forbundet ikke kan/vil innføre reformer for å blant annet øke supporternes rettmessige makt i klubbene, til enorm frustrasjon for de rundt 140 «supporters' trusts» som jobber for en mer demokratisk og åpen styring av sine klubber. Manchester United Supporters Trust har nesten 180 000 medlemmer som jobber «toward a future where United's owners have the same priorities as its fans». Det betyr blant annet at de ikke aksepterer at Glazer-familien lesser sin gjeld på klubben og har tappet ut nesten en halv milliard pund av den siden 2005. DE har god grunn til å syte.

Her hjemme på berget er også flere klubber i praksis styrt av et fåtall med mye penger. I kriserammede Stabæk, blant flere, er det aksjeselskapet som gjør de sportslige prioriteringene, ofte på tvers av klubbens interesser. Samtidig har Kjell Chr. Ulrichsen – klubbens tidligere storinvestor og «snille onkel» - snudd seg mot klubben og kastet dem ut av Telenor Arena. Stabæk-saken har klare likheter med historien om Lyn, som ikke greide å skaffe finanser til å dekke sine skyhøye kostnader da den allmektige investoren Atle Brynestad trakk seg ut. Klubben gikk som kjent konkurs og rykket ned til 4.divisjon.

Historien gjentar seg altfor ofte når makten i klubbene ligger hos få personer. De som taper mest på det er de engasjerte, men avmektige supporterne. DE har god grunn til å syte.

Ett medlem – én stemme
Brann er derimot 100% eid av sine medlemmer, noe som vil si at alle med kr 400,- tilgjengelig kan være med og styre klubben på lik linje med alle andre. Hvem som helst kan legge frem forslag for årsmøtet, stemme over dem, kaste styret, og til og med bli med i styret selv om man greier å overbevise de andre medlemmene om at det er rett. Er man misfornøyd med styringen av klubben uten å være et aktivt medlem, er det med andre ord liten grunn til å syte over annet enn egen passivitet.

Supporterinitiativet i Bergen har uten andre midler enn litt tid de siste par årene jobbet for å gjøre endringer i hvordan klubben styres og hvem som styrer den. Det har blant annet ført til at SK Brann har to «supporterrepresentanter» i styret, at navnet «Brann Stadion» ikke kan selges uten medlemmenes godkjenning, og at billettene på Stadion denne sesongen har langt mer differensierte og sosiale priser. På årets årsmøte ble det også vedtatt at Brann skulle aktivt støtte tre forslag på NFFs Fotballting som representerte det brede publikums interesser.

Media har brukt det tabloide begrepet «supporterkupp» om de endringene som har skjedd de siste årene. Sannheten er at dette er demokrati i sin enkleste og beste form: viktige saker blir løftet frem til åpen diskusjon, før flertallet av medlemmene stemmer over de forslagene eller kandidatene som har blitt fremmet. Saker som tidligere har blitt avgjort i korridorer og i mindre møter har blitt løftet frem for årsmøtet, hvor alle kan være med og avgjøre hva klubben skal jobbe for videre.

En klubb for og av vanlige folk
Det er et mål at enda flere engasjerer seg i det aktive arbeidet for å utvikle Brann videre i en retning som er langsiktig og som skaper tillit mellom klubben og byen. Etter flere år med størst fokus på ostepop, dusjsåpe og utvikling av «Nordens beste kampprodukt», har klubben det siste året vist en helt ny vilje og evne til å bygge et fornyet engasjement blant sitt trofaste tilhengere. Mye positivt har skjedd; Gode sportslige og økonomiske resultater har selvsagt hjulpet til å skape tro på klubben, men kanskje like viktig er det at Brann har ønsket å kommunisere med sitt publikum og involvere flere i klubbens sentrale beslutninger.

For at klubben skal fortsette i rett retning, og for å sikre større åpenhet og medbestemmelse for vanlige supportere, er vi helt avhengig av en kritisk og engasjert medlemsmasse. Ukritiske og naive tilhengere blir av flere nå trukket frem som en av grunnene til at Fredrikstad nesten har gått konkurs. Få kan beskylde bergensere for å være naive i sitt forhold til Brann, men problemet er at «kritikk» i for stor grad har blitt forvekslet med «syt» på ulike uforpliktende arenaer. Dette gjenspeiler seg i en undersøkelse fra 2009 som viser at bare 12% av Brann-medlemmene er medlemmer for å få fremme forslag og stemme på årsmøtet. Det er et altfor lavt tall. Sytingen er passiv, kritikken må alltid være aktiv.

Hva bør gjøres?
Et minimum for alle Brann-supportere med meninger om hvordan klubben bør være, er å melde seg inn i klubben og stille på årsmøtet – klubbens høyeste organ – én gang i året. Send også inn forslag du brenner for til årsmøtet, og få frem viktige diskusjoner om hvordan fremtiden for klubben skal være.
Klubben har nå tatt initiativ til medlemsmøter. Det er veldig bra, men det krever også at medlemmene som eier klubben faktisk er med i utformingen av fremtiden for klubben og tar aktivt del i beslutningene. RBK gjennomførte fem medlemsmøter i 2011, mens tyske klubber har opp mot 50. Medlems-møter bør være fremtiden også for SK Brann.

«Vi é Brann!»: Ja, det er vi, og makten er vår. Sytingens tid er over – Bli med på byggingen av folkeklubben Brann! 

Historia tilhøyrer også oss

Gjesteskribent trykt i Bygdanytt 20.april 2012:

Tidlegare i vår tilbrakte eg ein dag i Bergen Byarkiv i samband med ei privat undersøking, kor målet var å finne meir ut om tyske brakkeleirar i Arna under krigen. Etter ei tråling gjennom hundrevis av brev, korrespondansar og protokollar frå Haus Kommune, fekk eg på fleire måtar eit heilt nytt syn på lokalhistoria under og etter 2.verdskrigen.


Eg vart aller først svært overraska over kor mange tyske leirar det var i Arna under okkupasjonstida. Dei fleste kjenner til fangeleiren på Espeland, men dei øvrige ni-ti militære og sivile brakkeleirane har det blitt lite snakka om, og eg trur desse er ganske ukjente for dei aller fleste i etterkrigsgenerasjonane. Lite hadde eg høyrt om om dei tyske leirene på Mjeldheim, i Tuftadalen, på Unneland, på Gaupås.

Gjennom oppveksten i nærleiken av Holmen har eg høyrt vage rykte om at det under krigen gjekk ei bru over til Seimskaien på andre sida av Arnavågen. Men først denne dagen fekk eg stadfesta dei nye rykta som var utgangspunkt for undersøkinga: Ikkje berre knytta ei flytebru saman dei to sidene av sundet; brua var også ein del av eit sagbruk på Holmen, på bakkane der eg leikte då eg var liten.

Korleis kan det ha seg at verken eg eller dei eg har spurt har høyrt om desse leirene? Ein kan spekulere i mange ulike forklaringar, men ein ting bør vere klart: Også vår generasjon har rett på å kjenne historia om kva som har skjedd i vårt nabolag. Det inneber mellom anna også at dei kvardagshistoriene som ikkje heilt passar inn i den etablerte forteljinga om 2.verdskrigen sannsynlegvis må komme fram.

Eg trur ikkje ettertida, altså vår tid og framover, vil fordømme dei mindre heltmodige sidene ved lokalhistoria under okkupasjonstida, kva no enn desse historiene skulle sei oss. Dei fleste forstår at dei store ideala i ein del tilfelle nok måtte vike noko for å kunne møte kvardagens krav og behov. Då eg leste gjennom bunkane med papir på byarkivet vart eg slått av kor mykje korrespondansane om dei tyske brakkeleirane seier både om folks vanlege liv og behov, og om den større økonomiske utviklinga. Dette er ikkje berre historier som ein gong var relevante for andre; dei seier også noko om kva som er bakgrunnen for den bygda vi kjenner i dag.

Då krigen var over la kommunen brakkene ut for sal, og vanlege menneske kunne søke om å få kjøpe desse. Rifta var stor om desse, og ein svært trengt boligsituasjon kjem tydeleg til uttrykk i dei mange og til dels personlege breva som kom inn til kommunen i 1945.

Den største tildelinga av brakker gjekk til Arne Fabrikker, som trong boligmateriale for å huse fleire arbeidarar i Ytre Arna og dermed auke produksjonen i etterkrigsåra. Breva fortel imidlertid også om alle dei andre som deltok i jakta, men som ikkje vann fram. Ein del av breva er rørande og gir eit innblikk i korleis den konkrete situasjonen var for enkelte familiar. Det verkar openbart at fleire store familiar måtte gje tapt i kampen om å få materiale til sine eigne husvære. Andre hadde tilsynelatande mindre prekære behov, men som samstundes fortel historier om kvardag i økonomiske nedgangstider. Fleire skreiv til kommunen og skildra kor forfalne gardsbygga rundtom var, og søkte dermed om å få kjøpe brakker for å fikse opp desse.

For eigen del la eg spesielt merke til søknaden frå Nils H. I utgangspunktet fordi han søkte spesielt om å få kjøpe kontorbrakka som var tilknytt sagbruket på Holmen, men også på grunn av søknaden i seg sjølv. Han skriv mellom anna: «Me er tvo vaksne og tre born, og har no i 5 år lyt greida oss med 1 rom hjå NN, og med berre delvis tilgjenge til kjøkken. [E]g vil so sterkt eg kan beda Dykk hjelpa oss til betre husvære, og vonar søknaden min kan verte imøtekomen. Vyrdsamt Nils H».

Eg vart verkeleg glad då eg leste at «brakkeutvalet» i kommunen vedtok å innfri søknaden til Nils H slik at han og familien fekk sin eigen stad å bu etter fem år på eit lite kott. Historiene til tilsynsmannen Nils H og dei andre som søkte om å få kjøpe dei tyske brakkene i Arna kjennes på mange måtar meir relevant for meg enn historia til Max Manus. Eg ønskjer å høyre meir om dei.

mandag 12. mars 2012

Fotballdemokrati under press

Innlegg trykket i Dagbladet 2.mars 2012.


NFF er i ferd med å svikte sine demokratiske tradisjoner - de eneste som kan sikre demokratiet i norsk toppfotball nå er medlemmene selv.

Når klubbledere fra hele landet denne helgen samles på Fotballtinget, står en av de viktigste sakene for norsk toppfotball akkurat nå, nemlig fremtiden for medlemsdemokratiet, ikke på dagsorden. NFF ønsker å gi investorene mer makt over klubbene, og ønsker tydeligvis å kjøre den prosessen uten godkjenning fra fotballens øverste organ. Det bør bekymre alle som er glad i norsk fotball.

Å gi de pengesterke mer makt er å begynne i helt feil ende. Medlemsdemokratiet er en grunnstein i norsk idrett, og årsmøtet skal være klubbenes viktigste arena. Regelverket skal sikre at alle sportslige beslutninger blir tatt av klubbenes valgte styrer. Opprettelsen av samarbeidsavtaler mellom klubber og aksjeselskap har imidlertid satt disse prinsippene under press de siste årene.

NTF-direktør Niels Røine innrømmer overfor fotballbladet Josimar at mange avgjørelser blir tatt av investorene i AS-ene og ikke av klubbstyrene. Randi Flesjå, tidligere styremedlem i FK Haugesund, sier at alle de sportslige prioriteringene nå gjøres av AS-et. «Vanlige mennesker uten penger har ikke lenger noen innflytelse over klubbens aktivitet,» sier hun.

Det er altså ikke rett, som Kjetil Siem forutsetter, at investorene ikke har innflytelse på beslutningene. Tvert imot er det fotballens ryggrad, medlemmene og det trofaste publikum, som mister reell makt.

Idrettsjurist Gunnar Martin Kjenner deler min bekymring for at norsk fotball i det stille beveger seg i retning av en modell hvor et lite fåtall med penger styrer utviklingen. Det ropes varsko fra flere hold, og alle i fotballbevegelsen bør aktivt ta stilling: Er det virkelig dit vi vil?

Norsk fotball burde heller se til Tyskland, hvor Bundesligaens tilskuertall øker hvert år samtidig som ligaen gikk med nesten 53 millioner euro i overskudd forrige sesong. Tysk fotballs suksess er tuftet på lovfestet medlemsstyring. Forretningsmodellen setter publikum i sentrum for utviklingen og forsterker klubbenes tilknytning til lokalsamfunnet.

Reelt fotballdemokrati er med andre ord ikke bare et viktig prinsipp, men kan også være et viktig virkemiddel for å gjenreise begeistringen for fotballen i det norske folk. Norske supportere mobiliserer nå lokalt og nasjonalt for å forsvare og styrke medlemsdemokratiet i toppfotballen. Jeg håper også norske klubbledere er mer opptatt av demokratiets fremtid enn hva NFFs sentralledelse er, og tar opp debatten på Fotballtinget.