lørdag 9. januar 2010

Ånden og kroppen i en ny tid

Etter 1.januar har statsdepartementene foretatt en omstrukturering, og kirkesaker har nå blitt overført til Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, mens det tidligere Kultur- og Kirkedepartementet nå er blitt Kulturdepartementet (KUD). Dette er i og for seg sikkert en fornuftig løsning, men for meg - som idrettsentusiast både i jobb og fritid - også en ganske stor skuffelse. Ryktene ville ha det til at det nye departementet skulle hete Kultur- og Idrettsdepartementet, en struktur som ville fremhevet idrettens samfunnsrolle i større grad enn i dag. Nå er det i stedet fremdeles kultursektoren som står igjen som hovedfokuset.

Nå er ikke dette i og for seg et tema som fører folket til gaten på samme måten som den økonomiske voldtekten den islandske eliten har stått for både overfor eget folk og utenlandske kunder. Men det leder videre til et dypere spørsmål for samfunnet: Hva er det fysiske og kroppsliges status i Norge per i dag? Taper materien for ånden, tross at alt burde peke mot en statusutjevning?

Mer enn noensinne vektlegger forskningen i dag den direkte og gjensidige sammenhengen mellom fysisk og mental helse; Aktivitet og riktige holdninger til trening og kosthold skaper mer trivsel, mindre depresjon, sosialt overskudd, og større arbeidsevne. På den andre siden er ens selvbilde - altså hvordan en tenker og reflekterer om seg selv i verden - viktig for at kroppen skal fungere. Angst, stress og selvpålagt press får svært merkbare fysiske konsekvenser. Også i moderne filosofi og politiske manifester har det blitt brukt mange kilometer med papir for å opphøye kroppens status i vårt selvbilde.

I samfunnsmessig perspektiv vet vi imidlertid at den uorganiserte aktiviteten er døende, i alle fall blant barn og unge; Den organiserte idretten vil dermed i fremtiden få en stadig viktigere rolle med tanke på noen av de viktigste interne samfunnsspørsmålene i landet, slik som folkehelse (les: sykefravær), integrering og verdibygging. Idretten representerer dessuten den samfunnssektoren som holder oppe dugnadstradisjonen. Mens engasjement i ideelle organisasjoner som politiske partier og livssynsorganisasjoner er på vei ned, vokser idretten i frivillig arbeid. Ca 23 000 frivillige årsverk legges ned i idrettssektoren. I tillegg kommer alle som er ansatt i klubber, kretser og forbund.

Mange av årsakene til at idrett er lavt prioritert i departementsstrukturene ligger selvsagt i at idretten har sin egen organisering gjennom NIF og særforbundene. Likevel synes det å ligge noe mer grunnleggende i dette i tenkningen blant den politiske og kulturelle eliten, som fremdeles virker være fastlåst i en gammel dualisme mellom kropp og ånd, hvor ånden som regel vinner når det gjelder status og penger i praksis. Debattene går tidvis høyt i media om ulike kulturspørsmål, mens idrettspolitikk kun er fremme når det er skandaler (noe det rett nok har vært en del av). Jeg har selv gått fra å være hovedsaklig tilknyttet kultursektoren til å være hovedsaklig tilknyttet idrettssektoren (vel å merke alltid i et blandingsforhold), og merker tidvis at dette regnes for å være et steg ned. Hvorfor er det slik?

Det har vært spekulert i om dette henger sammen med en romantisk-modernistisk forestilling om kunstens formålsløshet og motstand mot den instrumentelle fornuft - noe dyrebart som må opprettholdes som et fort mot den fysiske verdens tarvelighet. Men kultur har blitt næring mer enn noe annet, så denne forklaringen holder neppe. Tenk bare på alle småsteder som skal være kulturhovedsteder ("Kulturstad Stad")! Organisering holder heller neppe som forklaringsfaktor, norsk idrett er tross alt den desidert største medlemsorganisasjonen, og med en organisasjon som står relativt sterkt, til tross for en del interne stridigheter (se for eksempel kommentar i Dagsavisen).

Kan den fortsatte opprettholdelsen av kropp/ånd-dualismen i politikken og samfunnsdebatten være et kvantitativt snarere enn et kvalitativt spørsmål? Er det ganske enkelt fortsatt kulturelitens behov for å distingvere seg som ligger til grunn for dette skillet? Dette er ikke enkle spørsmål å verken svare på eller finne løsninger på, men det bør i alle fall komme en tid hvor dette skillet oppløses og finner nye former som er både mer samstemt med "sannheten" og som fungerer bedre for menneskeheten. Vi trenger rom for både fysisk aktivitet og kulturell dannelse og refleksjon; dette bør komme klarere frem i offisiell politkk og debatt.

NB! Kanskje greier en 19 år gammel Magnus Carlsen å drive frem en overskridende samfunnsdebatt som bygger bro mellom det tenkende og det fysiske mennesket? Les mer her.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar