torsdag 19. januar 2012

Pengemakt og folkemakt i fotballen - Del 1

17.januar meldte TV2 at norske fotballinvestorer ønsker mer makt over klubbene. Det er ikke overraskende, men det er svært skuffende å høre at NFF åpner opp for å "anerkjenne investorers plass og dermed innflytelse," som generalsekretær Kjetil Siem med retorisk ullenhet sier det. Det manes herved til kamp om makten i fotballen.

Dette er saken:
* Per i dag kan det opprettes egne fotballselskaper som overtar hele eller deler av den kommersielle virksomheten til norske klubber, noe flere klubber har gjort. Dette er en måte å få inn større investeringsmidler i fotballen

* Klubben og fotballselskapet må inngå en standardisert samarbeidsavtale fra NFF som skal sikre at fotballens uavhengighet skal ivaretas

* Klubben og fotballselskapet skal være to ulike juridiske enheter med egne styrer. Klubbens styre, vedtekter og målsetninger skal velges av klubbens medlemmer på årsmøte. Klubben skal ha minst to representanter i fotballselskapets styre

* Klubben - altså den medlemsstyrte organisasjonen - skal i dagens regelverk ha all styring over det sportslige. Altså er idrettens kjerneaktivitet skjermet fra direkte innflytelse fra kommersielle aktører

* Nå ønsker altså investorene å endre systemet, slik at det blir ett styre for klubb og selskap. Saken kommer visstnok opp for Fotballtinget første helgen i mars

At investorene ønsker å bygge ned skillet mellom kommersielle interesser og klubbenes kjerneaktivitet er svært problematisk. Jeg frykter at en såkalt "mer fleksibel modell" innebærer tendenser mot en engelsk organisering, hvor vanlige medlemmer og supportere i verste fall har null innflytelse. I dagens regelverk er det ingen klare reguleringer på hvordan maktbalansen i fotballselskapene skal være, bortsett fra at det skal være to valgte klubbrepresentanter i styret. Det eneste som er klart, er at klubbene som enheter er 100% medlemsstyrte. Det vil si at vanlige mennesker med engasjement for sin lokale klubb kan velge hvem som helst til styre og komiteer med flertall på årsmøtet, slik det skjedde på Branns årsmøte i 2011.

Om en eventuell endring mot felles styre i klubb og fotballselskap ikke også innebærer en klokkeklar definisjon av hvordan maktbalansen i styret skal se ut, åpnes det for elitestyring og pengeinteressers dans i norsk fotball.

Den engelske velgjørermodellen
For oss som bryr oss om medlemsdemokrati i fotballen, er den engelske modellen et skrekkscenario. I stadig større grad ser vi klubber bli kjøpt opp av pengesterke menn med fritidsproblemer og ingen lokal tilknytning. Den engelske modellen har til tider skapt begeistring fordi den har tilført mye penger til spillerkjøp og -lønninger, men det blir stadig tydeligere at de langsiktige effektene har blitt katastrofale. Gjeldskrise, skyhøye billettpriser, synkende publikumsinteresse, og så videre. Flere supporterklubber - som AFC Wimbledon og FC United of Manchester som de mest kjente - har oppstått i protest mot utviklingen og maktkonsentrasjonen.

Et svært godt blogginnlegg på nettstedet Twohundredpercent viser et av hovedproblemene med den engelske velgjørermodellen: Det vilkårlige og enkeltpersonavhengige ved fåtallsstyring. Etter at Blackburn Rovers' store velgjører, stålmagnaten Jack Walker, døde i 2000, har klubben vært i et vakuum. Klubben er nå eid av Venky's, en indisk næringsmiddelprodusent! I 2010 ble trener Steve Kean midlertidig oppgradert til manager da Sam Allardyce fikk sparken. Den midlertidige stillingen ble imidlertid fornyet og kontraktsvilkårene forbedret i november 2011, selv om laget lå på sisteplass. Dette var Venky's egen beslutning. Dette har naturlig nok skapt svært mye sinne blant klubbens tilhengere. Forfatteren av innlegget understreker at dette er et eksempel på hvordan det kan gå når tilfeldige klubbeiere og pengefolk styrer det sportslige. Er det slik vi vil ha det i Norge?

Den tyske kooperativmodellen
Frem til slutten av 90-tallet var tyske klubber 100% medlemsstyrte. På grunn av et behov for større investeringsmidler i fotballen, ble det imidlertid opprettet en ordning med fotballselskaper, slik vi altså også har i Norge. Det er likevel et lovfestet prinsipp at medlemmene må eie 50% av fotballselskapene, pluss en stemme. Den såkalte 50+1-regelen sikrer at medlemmer og vanlige supportere alltid skal ha hovedmakten i Bundesliga, og den tyske kooperativmodellen blir av mange trukket frem som den beste i Europa for langsiktig utvikling. Modellen er basert på det grunnlaget som alltid vil være der: klubbenes tilhengere.

Tyske supportere er - typisk nok - velorganiserte og bruker sin makt til å sikre at fotballen organiseres på deres premisser. Med blant annet lave billettpriser og utstrakt involvering av tilhengerne, har tysk fotball stadig publikumsvekst, og fotballkamper er en folkefest med fulle tribuner og enorm stemning. "Inkludering" er i det hele tatt et nøkkelord: også handikappede har veldig gode vilkår på alle stadioner i Bundesliga. Økonomisk sett hadde Bundesligaklubbene i 2010 710 millioner pund i samlet gjeld; Manchester United alene hadde 716 millioner.

Sterke krefter i Tyskland vil nå avvikle 50+1-regelen, noe supporterne aksjonerer hardt mot. Supporterne ønsker en langsiktig utvikling av fotballen med vanlige folk i sentrum. Det ønsker jeg og!

Hvor går norsk fotball?
Når investorene nå ønsker mer makt i klubbene bør det være en rød klut foran ansiktet på vanlige mennesker med hjerte for fotball og idrett, ikke en mulighet for kortsiktige resultater. Et supporterinitiativ i Bergen jobber for større medlemsstyring i SK Brann, og det jobbes for at også supportere i andre klubber organiserer seg og jobber aktivt inn mot klubbenes årsmøter. Medlemsstyring er ikke bare moralsk bedre enn investormakt, det er også altså økonomisk fornuftig på lang sikt og gir dessuten bedre sportslige resultater, slik en populærundersøkelse i Soccer Issue viser.

Norsk fotball skal fortsatt være av og for folket, ikke en rikmanns lekegrind! Meld deg inn i din klubb, møt opp på årsmøtet og forslå at klubben din skal si nei til økt investormakt på Fotballtinget!


NB! Jon Nordbrekken i Vålerengen Invest Fotball AS sier det er tunggrodd og vanskelig å koordinere prosesser med to ulike styrer. NFFs retningslinjer per i dag oppfordrer klubb og selskap til å etablere samarbeidsforum på tvers av styrene. Om de kanskje 12 personene som er involvert i VIF-fotballens to styrer ikke greier å samarbeide, bør de kanskje først gå i seg selv og ikke rasere medlemsdemokratiet.

tirsdag 17. januar 2012

Kultur som mislykka strategi for regional utvikling

"Regjeringa legg til grunn at kultur er eit sentralt verkemiddel i arbeidet med stadutvikling og lokal samfunnsutvikling, busetnad og verdiskaping. Kultur medverkar til å nå måla i distrikts- og regionalpolitikken. Sektoren medverkar også til etablering av kompetansearbeidsplassar regionalt. Kulturnæringane og kulturbasert næringsutvikling er døme på område i økonomien som kan fremje kreativitet og innovasjon i samfunnet."

Dette kan ein lese i ei Stortingsmelding frå regjeringa. Kultur som politisk strategi for å oppretthalde sterke distrikter har faktisk vore så viktig at Universitetet i Agder har tilbod om eige fag om emnet. I 2009 valde Bømlo kommune å oppretthalde kulturbudsjettet trass i store kutt for øvrig fordi kultur ifølgje ordførar Reidar Kallevåg "er vårt viktigste våpen i kampen om innbyggerne". Spørsmålet er: Kvifor skal ein legge til grunn at kultur er eit sentralt verkemiddel i regional utvikling?

9.januar la to forskarar frå Telemarksforskning fram ein vitskapelig rapport som slår fast at det ikkje er ei samanheng mellom kulturnivå og flytting. Dette er stikk i strid med fastsette oppfatningar og altså til og med med offentlig politikk. Jan Landro i BT skriv om rapporten og spør forundra "kan det virkelig være slik at kultur likevel ikke betyr noe når folk velger hvor de vil bo?"

Sjølvsagt kan det det. Det har lenge vore mi meining at mindre stader rundtom i Norge tilsynelatande har hatt for stort fokus på å gjere seg sjølv spennande for folk ved hjelp av satsing på kultur, ein sterk merkevare og ein tydelig identitet. Dette har blant anna skapt artige visjonar som "Sveio - Midt i leio" og "Rauma, verdens beste kommune for kulturglade mennesker". Hypotesen som ligg bak denne oppfatniga er visst at ei ny kreativ klasse er på full frammarsj i samfunnet, og at det er viktig for lokalsamfunn å tiltrekke seg desse kreative menneska for å oppleve vekst og utvikling. Som Landro sjølv skriv, tilhøyrer hypotesen den amerikanske forfattaren Richard Florida. Ein av Floridas hovudpåstandar er at denne nye "kreative klassen" først ser seg om etter attraktive stader å bu, og først i neste omgang etter arbeid. Desse teoriane har blitt brukt som motsats til meir tradisjonell næringsutvikling, som har lagt vekt på at folk følgjer arbeidsplassane. Innanfor Floridas horisont er eit sterkt kulturtilbod ein viktig faktor for å tiltrekke seg dei rette folka, og så kjem arbeidsplassane som ein følgje av at bedriftar flyttar dit dei menneskelige ressursane er.

Når no denne hypotesen no ser ut til å slå feil, i alle fall i Norge, burde ikkje det overraske nokon. I Hordaland er det til dømes Voss, sannsynligvis blant dei sterkaste kulturelle "merkevarene" blant norske tettstader, som har hatt minst vekst av områda i fylket i perioden 1997 til 2010. Veksten i denne perioden er berre på 130 nye innbyggarar. Fylket fekk totalt over 53 000 fleire innbyggarar i samme periode (Kjelde: http://statistikk.ivest.no/hf/). For det andre er det reint logisk: Det er naturlig å tenke seg at ønskje om vanlig arbeid og skule for heile familien som er den viktigaste faktoren når ein vurderer å flytte til (eller frå) ein stad. Det er vanskelig å tenke seg, om ein tenker seg om, at kulturfaktoren skal vere veldig sentral del av avveiinga når ein skal ta eit val om å flytte eller ikkje flytte til ein småstad i distriktet, val som er svært viktige for den enkelte.

Kva er så grunnen til at Floridas teoriar likevel har slått så godt an i Norge? Min hypotese er at mange kulturmennesker i "den høglytte minoritet" har blitt sjarmert av at det her kjem seglande ein teori som setter dei sjølv i sentrum for framtidas samfunn. Og dessutan at det sjølvsagt har vore eit viktig argument for fleire kroner til ein kultursektor som i stadig større grad har vore utsett for press på å kunne vise til ei samfunnsnytte. Oppfatninga av den "kreative klassen" som framtidas premissleverandørar for det norske samfunnet er etter mi meining svært problematisk av minst to grunnar:

1) Det tilslører reelle makt- og klasseforhold i samfunnet. Kulturell og human kapital gir marginal makt, eigedom og økonomisk kapital gir mykje makt.
2) Det kan altså tydeligvis ha ført til ein del reelle feilprioriteringar i kommunene, dersom det er riktig at det er gjort investeringar i kul og hipp kultur framfor investeringar i infrastruktur og andre ting som både skapar normal sysselsetting og kunnskapsarbeidsplassar (eg har tynt grunnlag for å sei noko nøyaktig om kva økonomiske midlar som ligg i dette)

Hordaland Fylkeskommune fekk rett før nyttår ein rapport frå Østlandsforskning i samband med ein ny plan fylket ønskjer å utvikle for regional utvikling. Denne rapporten bruker Richard Floridas teoriar som rammeverk. Forfattarane peiker på utfordringar med å anvende desse teoriane i norsk samanheng, men klargjer ikkje korleis dei faktisk har tenkt å bruke dei til sitt formål. På bakgrunn av den nye rapporten frå Telemarksforskning er det no uansett rett tid for Fylkeskommunen å sjå svært kritisk på premissa for rapportens konklusjonar.