onsdag 25. juli 2012

Fotballklubber er faktisk ikke bedrifter

Charlotte Myrbråten skriver i Dagsavisen at det er problematisk at Kjetil Siem omtaler fotballen som «industri» og «produkt». «Fotballen er ikke en bedrift», skriver hun, og påpeker en del problemer som oppstår når bedriftstenkningen får råde på et felt som tradisjonelt er tuftet på andre verdier. Dette kan jeg lett slutte meg til, men det er ikke bare verdiene og språkbruken som er ulike i fotballen og i næringslivet; også økonomistyringen viser seg å være svært annerledes.

Som jeg har skrevet om før, mener jeg av mange grunner det er en utfordring for norsk fotball at samarbeidende aksjeselskap og investorer i praksis overtar den totale styringen av fotballklubber. I utgangspunktet skaper den særnorske dualmodellen et vanskelig møte mellom toppstyring og medlemsdemokrati, men også et møte mellom forskjellige relasjoner mellom inntekter og suksess.

Dynamiske inntekter – fastlåste kostnader
Fotballøkonomien er altså et virkemiddel for å oppnå sportslig suksess, og sportslig suksess genererer større inntekter. Kostnadssiden er imidlertid ikke avhengig av sportslige resultater, noe som skaper en vesensforskjell mellom klubbenes inntekter og kostnader. Studier viser likevel at kostnadssiden i så godt som alle tilfeller øker underveis i budsjettperiodene når inntektene ukalkulert øker. Sportslig suksess skaper dermed ikke bare økte inntekter, men også økte kostnader. Dette er mest av alt et resultat av et forventningspress som er unikt for idretten: indre og ytre forventning om å øke investeringer for å oppnå mer suksess.

Forskningen viser også at problemene oppstår når den sportslige suksessen er kortvarig, noe som er regelen snarere enn unntaket i norsk fotball. Mens inntektene fort går ned, er det svært vanskelig å kjapt kutte høye kostnader som er drevet opp under en kort sportslig opptur.

Den svenske bloggen Den osynliga handen viser at graden av konkurransejevnhet i ligaer økes når pengepremiene for sportslige resultater går opp. Dette er i motstrid til hva man kanskje skulle tenke seg. I et bedriftsmarked kunne en forvente at bonusinntekter som følge av gode resultater kunne gi langsiktige fortrinn som følge av investeringer. I fotballen ser det derimot ut til å være langt mindre stabilt forhold mellom investeringer og langsiktige resultater. Kan det faktisk være slik at økte inntekter kan gjøre det vanskeligere å prestere over tid?

En rar økonomi
Kristof Vogel – som også står bak Den osynliga handen - skriver i en annen artikkel at det i de store ligaene, hvor flere lag deltar i den ekstremt lukrative Mesterligaen, er 75% samsvar mellom personalkostnader og sportslig suksess. I Allsvenskan er samsvaret bare knappe 25%. Svensk fotball er ekstremt uforutsigbar, og ting tyder på at norsk fotball ligger et sted imellom disse punktene. Strømsgodsets suksess i 2012-sesongen viser uansett at suksess fortsatt kan oppnås uten store personalkostnader. Ildprøven står om de faktisk vinner serien: Vil de fortsette sin edruelige kostnadsstyring, eller vil også Godset gi etter for fristelsen det er å binde seg opp i kostnader som ikke reduseres i takt med de sportslige resultatene?

Med mindre inntektsforskjellene blir veldig store, er det med andre ord langt mindre samsvar mellom økte inntekter, investeringer og suksess i fotball enn hva man normalt skulle tro. Snarere ser regelen ut til å være at klubbene bare binder seg til langsiktige kostnader de ikke greier å håndtere når inntektene svinger andre veien.

Idretten er rar. Desto flere grunner er det til å frikoble tenkningen og retorikken rundt den fra næringslivslogikken. Ikke minst gir det grunn til å stille seg kritisk når investorer og næringslivsfolk uten inngående kunnskap om idrettens egenart på egen hånd overtar styringen over klubbene. Den norske dualmodellen skal i teorien sikre en balanse mellom idrettsverdier og brei medlemsstyring på den ene siden, og kapital på den andre. 


Når den andre verdenens logikk spiser seg stadig lengre innpå den første, er det ikke bare et demokratisk og prinsipielt, men også potensielt et økonomisk, problem. Idrettsøkonomi bør i langt større grad etableres som et selvstendig felt hvor alle vet at næringslivsbakgrunn ikke gir tilstrekkelig kompetanse. Idrettsøkonomien er ikke bare annerledes enn "realøkonomien"; den er også - om man skal tro Soccer Issue - bedre!

NB! Under den kommende medieavtalen vil sannsynligvis 50% av klubbenes andel av inntektene fordeles ut fra sportslige resultater, mot 25% i dag. I teorien vil det altså skape en enda jevnere og mer uforutsigbar serie.


NB 2! Vil også anbefale sterkt å lese Den osynliga handens siste blogg om "rike onkler", risikoinvesteringer og Financial Fair Play.

mandag 16. juli 2012

Eitt nytt sentrum, eller 19 gamle?

Gjesteskribent trykt i Bygdanytt 4.juli 2012:

Byråd Filip Rygg tenker høge tankar om å fylle igjen austsida av Arnavågen med masse frå Ulriken og bygge eit heilt nytt område for bustader og næring der det før var vatn. «Arna hadde vore tent med eit sentrum – ikkje berre eit senter», seier han til Bygdanytt. Ikkje overraskande er senterleiinga på Øyrane Torg positiv.

Ideen er spennande, og sentrumstenkninga har gode intensjonar for ei miljøvenleg og sosial utvikling av bygda, med jernbana som utgangspunkt. Men eg vil samstundes problematisere minst to av implikasjonane i dette: 1) Tanken om at Arna burde ha eitt sentrum (vi har jo allereie Ytre Arna, men eg skal la det poenget ligge akkurat no), og 2) tanken om at Arna burde ha eit heilt nytt bustadssentrum.

Den venta veksten i Bergen dei kommande åra stiller som kjent store krav til ei godt førebudd plan for utvikling av Arna. Dersom ambisjonen er å ikkje bli eit nytt Åsane, er fortetting det viktige nøkkelordet. Vi, som lokalsamfunn, bør imidlertid ikkje låse oss fast i at fortetting absolutt må skje på eit nytt område på Arnavågen. Stadsutvikling handlar sjølvsagt om korleis staden kan bli, men bør også skje med utgangspunkt i korleis staden er i dag.

Bergen Arkitekthøgskole har denne våren gitt ei stor gruppe studentar i oppgåve å lansere idear for utvikling av den vakre bygda aust for Ulriken. Eitt av dei 23 prosjekta tar utgangspunkt i ei «gløymt» ferdselsåre som har eksistert i 130 år, nemleg den gamle Vossebana. Langs traseen er det allereie i dag busetning, næring og arbeidsplassar, samstundes som det er stort potensiale for utbygging og næringsutvikling rundt mindre sentra som Espeland, Arnatveit og Tunes.

Ei gjenoppliving av bana i ny form kunne altså skapt fleire levande og sjølvstendige nærmiljø som kan vakse saman med eksisterande bustadsområder, slik ein ser skjer etter opninga av Bybanen. Arkitektstudentane held fram Havråtunet, med sin organiske og sjølvforsynande struktur, som eit førebilete for den vidare utviklinga av områda rundt stasjonane.

Ei revitalisering av både person- og godstrafikk på den gamle jernbana ville også opna mange moglegheiter for vidare vekst og utvikling for industrien som ligg langs traseen. Studentprosjektet teiknar opp ein ide som ville styrkt Arna sin identitet som togbydel, kor moderne, skinnegåande trafikk er bærebjelka i den økonomiske og befolkningsmessige veksten. Kanskje kunne fyllmassen frå utvidinga av Ulrikstunnelen blitt nytta til å lage dobbeltspor også frå Tunes til Haukeland?

Eit anna prosjekt foreslår å lage eit større sentrum på Storaneset. Samanlikna med eit sentrum på Øyrane, meiner studentane at ein vekst i Seimområdet vil vere nærare der folk bur i dag. Storaneset har nærleik til skule, idrettsanlegg og handel, og vil medføre ei styrking av dei tilboda som finst for folk som bur i området frå før. Området har dessutan betre soltilhøve og meir luftsirkulasjon samanlikna med Øyrane, kor lufta er meir stilleståande og utsett for lågtliggande svevestøv.

Det er sparka igang mange gode diskusjonar om korleis den uunngåelege veksten i Arna kan planleggast. At det har blitt ein open debatt med mange idear er først og fremst takka vere arkitektfirmaet Asplan Viak, som lanserte sine planar om fortetting i Indre Arna. Studentprosjekta frå Bergen Arkitekthøgskole presenterer litt andre prosjekt med alternativ for fortetting. Felles for den store Arna-interessa frå arkitektar og byutviklarar er at bygda har potensiale til å bli ein planlagt, fortetta og moderne stad.

Det er vanskeleg for meg som lekmann å vurdere realismen i dei ulike ideane, men det er viktig at freistinga det er å omfavne nybrottsarbeid i vill utbyggings- og utfyllingsrus ikkje overskygger andre gode løysingar. Eit nytt sentrum på Øyrane kan vere ei god løysing, men ordet «kan» må tydeleg understrekast. Ikkje minst må det tas høgde for at det faktisk bur ein heil del menneske i den langstrakte bygda allereie i dag, fordelt på 19 ulike klynger. Ein god plan for utvikling må tuftast på at det nye integrerast i det gamle.

Takk til Alexander Helle, Niklas Sebastian Alveberg og Henning Ribe